Vi hørte bjelleklangen lenge før vi så dem. Vi stod utenfor hytta og ventet. Å som vi gledet oss! De rundet neset og vi kunne følge ferden videre over Isen til lyden av bjelleklang. Hesten, sleden og kusken.
Sitte på sleden, bak hesten, over Isen. Fantes det noe bedre enn det for små unger? Det var magisk. Sitte der trygt og varmt blant sekker og esker med proviant mens hesten travet avgårde når føret tillot det.
Noen ganger lå snøen dyp og hesten kjempet tungt avgårde. Den hadde truger på beina, men kunne likevel synke til over knærne i snøen. Da var det å laste av sleden og få hesten løs. Det ble hoiet og dratt i seletøyet for å få den opp og fram. Den stakkars fjordingen kjempet fælt, men etterhvert løsnet det og den kunne igjen rusle videre med oss sittende bak.
Vær og føre bestemte hvor lenge turen varte fra Handeland i Sirdal til Gravass-hytta. Det tok den tiden det tok. For oss på sleden gjorde det ingenting. Vi nøt hvert sekund. For de voksne var det nok annerledes. Der de trasket avgårde bak sleden. Ofte på klabbeføre og dårlig glid.
Det er annerledes i dag. Hest og slede er byttet ut med oppkjørte løyper, kjørevei og brøyting "frem" til døra. Men, det er jammen godt det også. Lettere å komme seg avgårde i allslags vær og til alle tider. Hyttene er tilgjengelige året rundt og blir oftere brukt. Og magien finnes fremdeles. Når sola skinner og snøen ligger der og glitrer.